Filmliste: Et godt stykke håndverk

Jeg har alltid hatt et lidenskapelig forhold til levende bilder, og det å benytte det formspråket til å fortelle en historie. Så i tillegg til å være på evig søk etter det estetiske i egne filmklipp, elsker jeg å se på film. Det jeg anser som kriterier for en god film er bra manus, troverdig skuespill og mis-en-scene. Enklere forklart som estetikken i bildet. Under har jeg laget en liste over filmer som jeg virkelig verdsetter. Har ikke skrevet noen filmanmeldelse eller handlingsreferat, kun noen få kommentarer til filmene.

A single man

Regissør Tom Ford var mest kjent for å være stjernedesigner for Gucci og mannen bak sitt eget klesmerke Tom Ford. I 2009 lagde han sin debutfilm A single Man. Personlig må jeg si at dette er en av de beste filmene jeg har sett. Både på grunn av de fantastiske skuespillerprestasjonene til Colin Firth og på grunn av den stilsikre måten historien blir fortalt på. Tom Ford viser virkelig hvor viktig estetisk sans er for en filmproduksjon, og at film ikke bare er en teknisk prosess.

 

Oslo, 31. august

Joachim Trier viser både med Oslo 31. august og Reprise at frasen «god til å være norsk» er foreldet. Trier legger seg på en slags moderne fransk nybølge-stil og tilpasser det vårt samfunn og Oslo sine gater.

Polanskis Skyggen

Politisk thriller er på ingen måte en ny sjanger innen for litteraturen eller film. Like vel fremstår Polanskis Skyggen som en helt unik film med fantastisk foto og gode skuespillere. Spesielt Ewan Mcgregor, som fra før av har en høy stjerne hos meg, gjør en fantastisk rolle som en noe anonym ghost writer.

Munich

Dette er vel den første filmen på lista det virkelig lukter «block buster» av. Like vel blir man dratt inn i Steven Spielberg sin storfilm. Les mere om filmen på krimbloggen OP-5 HER

Lost in Translation

Regissør Sofia Coppola er datteren til Francis Ford Coppola, mannen bak blant Gudfarenfilmene og Apocalypse Now! Da jeg så hennes film Marie Antoinette følte jeg at det var noe feil. At hun nærmest spilte på faren sitt renome og at hun selv hadde lite å komme med. Hun har funnet sitt utrykk, og følger det nesten parodisk i alle sine filmer ved å skyte filmen i en type vintage, instagram-stil der indie rock/pop-venner av henne har produsert scoret. Når det er sagt må jeg si at Lost in translation er en søt liten film. Ja, den er riktig så god, selv om den kanskje ikke sparker like godt fra seg som de andre filmene på denne listen.

Match point

Denne filmet, regissert av Woody Allen, havner fort under sjangeren drama og omhandler blant annet britisk klasse-problematikk. Igjen, vakkert skutt og med en snedig måte å hoppe i tidslinjen. Rett og slett en snedig film. Akkurat som i Lost in Translation viser Scarlett Johansson at hun er en skuespiller som overbeviser.

Derfor er produksjonen av The Veldt et paradoks

Novellen The Veldt inneholder kritikk av 50-tallets teknologiske inntog. Og låta The Veldt ville ikke blitt produsert slik den er i dag uten dagens teknologi. Det gjør historien om produksjonen av Deadmau5 sin låt paradoksal og interessant.

Personlig må jeg si at electronica, dubstep eller det man lett kan kategorisere som «datamusikk» ikke har vært helt min dype musikk. Like vel er en av mine yndlingslåter fra 2012 Deadmau5 sin låt «The Veldt».

Novellen fra 1950

The Veldt er orginalt en novelle, skrevet i 1950 av forfatteren Ray Brandbury. Historien handler om en familie som lever i et hel-automatisk hus der maskiner styrer det meste, også kalt The Happylife Home. Historien forteller om maskiner som lager mat, kler på familien klær og i det hele tatt gjør livet enklere for familien. Barna Peter og Wendy blir fascinert av rommet the nursery som viser de omgivelsene som barna tenker på, altså en kunstig virkelighet. Dette bringer barna til Afrikas sletter, derav navnet The Veldt, hvor de blant annet treffer på en løve. Etter hvert begynner foreldrene å forstå at  The Happylife Home, ikke gir dem et Happylife lenger. Derfor vurderer de etter hvert å skru av hele huset og gå tilbake til et manuelt liv igjen. Les hele novellen HER.

60 år gammel samtidskritikk

Mellom linjene kan dette sees på som Brandburys samtidskritikk på 50-tallets og på en samtid som stadig fikk flere maskiner som tok over det manuelle arbeidet. For eksempel vaskemaskiner, støvsugere og TV. Økt vellstand på 50 og 60-tallet ble på mange måter et veiskille i vår moderne tid. Og for de mest skeptiske kan nok alle de nye hjelpemiddlene sitt inntog blitt sett på som noe overveldene. Hvor skal dette ende, var det nok mange som tenkte på 50- tallet. Dette spørsmålet bringer oss til vår egen tidsalder.

Hvordan lage en låt, anno 2012

Historien bak låta The Veldt er enkel, men like vel noe orginal. Den kanadiske artisten Deadmau5 lagde låta uten vokal under en 22 timer lang live stream på sin hjemmeside i mars 2012. Via det sosiale nettverket twitter fant han sangeren Chris James som hadde laget en tekst til låta som hadde sterke referanser til Ray Brandbury sin novelle. Hør låta HER. Anbefaler åtte minutter lange versjonen. Den er helt magisk med litt god bass i bunn.

Paradokset

Novellen The Veldt er altså kritikk av 50-tallets teknologiske fremskritt, imens låta med samme navn ikke hadde blitt slik den er i dag om 2000-tallets teknologi ikke hadde vært der. Hva ville de ment for 60 år siden om å lage musikk på denne måten? Det ville nok vært vanskelig å ta innover seg, men det er faktisk slik det fungerer i dag. For man kan si hva man vil om «datamusikk», digital publisering og streaming, men det er dette som er realiteten. Man kan ikke kritisere ulovlig nedlasting og fortsette å selge musikk på CD, man må bytte strategi, gjøre seg selv tilgjengelig der hvor folk ferdes og bruke teknologien til sin fordel, ikke se på den som en ulempe.

For som jeg kunne ha sagt til Ray Brandbury i 1950 som også er relevant for i dag: om du ikke liker hvordan ting er i dag må du nok belage deg på at det ikke blir så mye bedre. For det ligger ikke i teknologiens natur å ta tilbakeskritt. Den skal full fart fremover, så det er bare å henge seg på.

musikalsk perle

Men det å være kritisk til hvordan vi bruker teknologien på er uansett sunt, om det er 1950 eller 2012. Har den fått for stor plass i våre liv?  Svekkes aspekter ved vårt samfunn eller våre liv ved å bruke den?

Jeg ser hvert fall på teknologi som et verktøy som kan brukes på riktig og feil måte. Og når det gjelder låta «The Veldt» mener jeg at Ray Brandbury, Deadmou5, Chris James og teknologien avhengig og uavhengig av hverandre har laget en musikalsk perle fra 2012.

 

HappyLife, with the machines 
Scattered around the room 
Look what they made, they made it for me 
Happy Technology 

Outside, the lions roam 
Feeding on remains 
We’ll never leave, look at us now 
So in love with the way we are 

Here 

The World That The Children Made

De sa det var umulig. Så kom Bieber…

Jeg har ingen kilder, men husker at man for få år siden sa at superstjernenes tid var forbi. Å bli en profet som Beatles, Elvis, jackson og delvis den 16 år gamle Spears, var historie. Gaga skulle visst, ifølge ekspertene være den siste som skulle få nyte det å ha blodfans.

Dette ble forklart med at de mye omtalte 15 minuttene med berømmelse nå må deles med alle og «hvem som helst»  kan få de via sosiale medier, samtidig som de tradisjonelle mediene også har blitt flere de siste årene. For å ikke snakke om realitykjendisene. De vil også ha sine minutter, det skal gudene vite.

JUSTIN BIEBER TAPES DISNEY PARKS CHRISTMAS DAY PARADE TV SPECIAL

De sa det var umulig. Så kom Bieber.

Det er nesten et paradoks at det man trodde skulle være superstjernenes død skulle bli Justin Biebers vei til suksess. Med muligheter som Youtube, og senere Twitter har tenåringsfenomenet fått det de troene Belieberene mener er personlig kontakt med stjernen. Med disse sosiale kanalene kan stjernen hele tiden kommunisere med fansen, på en helt annen måte enn det Beatles kunne gjøre med artikler i The Times og andre tradisjonelle medier på 60-tallet.

Flere burde gjøre som den kanadiske tennåringen. Nemlig snu situasjonen til sin egen fordel. For vi lever faktisk i en digital  tidsalder, der ord som viriuell, digital kopi og streaming gir rykninger langt inn i musikk, forlag og filmbransje. Eller som Dylan ville ha sagt det, The Times They Are a-Changin.

For dette er tiden for forandring. Legg om eller dø. Dette er en digital tidsalder. Er man ikke der forbrukeren er, altså på digitale medier er du lite tilgjengelig. Har man ikke et utvalg på nett erproduktene lite tilgjengelig.

 Dinosaurenes tid er ikke forbiog de vil dø. For de digitale meteorene har kommet. Enten kan man løpe for livet, eller så kan man sette sin lit til evolusjonen. De som tilpasser seg forholdene vil alltid overleve. Gjør som Bieber. Personlig digger jeg Stones.

Image

Folkekongen

Folkekongen

Det er noe melankolsk med dette bildet. Tenk deg hvor fotografiet av folkekongen Olav før kan ha hengt. Kanskje på en general sitt kontor. Eller kanskje i en spisemesse hvor soldatene har gått i rett, nikset, før de går videre inn i rommet for å spise. Den har vært et fokuspunkt i rommet det har hengt i.

Matrialistisk sett er det bare et fotografi av Norges tidligere konge. Et utdatert bilde som måtte bli hengt ett eller annet sted, og som endte på et lager. Det er som et blaff av gammel storhet. Bildet er ikke kun et bilde og rommet er ikke kun et rom Symbolsk sett er det større enn seg selv. Som et synkene krigsskip eller et byggverk som rases. En degradering.

Mennesket bak klisjéen

FN har i flere år kåret Norge til verdens beste land å bo i. Likevel finnes det om lag 500 registrerte selgere av gatemagasinet =OSLO.
«Magasinet selges av vanskeligstilte på gaten i Oslo» står det på magasinet sin hjemmeside. Det være seg narkomane, alkoholikere, sosialt utstøtte eller vanskeligstilte generelt. Hvilke positive ringvirkninger gir egentlig =OSLO til sine selgere, og hvilken betydning har avisen for samfunnet vårt?

Konseptet til =OSLO er ikke nytt. Flere storbyer rundt om i verden har et slikt magasin, som for eksempel The Big Issue i London. Selgeren kjøper bladet for 25,- og videreselger det for 50,-. «Eventuelle driftsoverskudd går til aktivitetstilbud, materiell og diverse prosjekter» (Hjemmesiden).  =OSLO består av artikler, fotografier, dikt og andre tekster som ofte er skrevet av selgerne selv. I våres ble det spilt et teaterstykke på Det Norske Teateret med samme navn. Forestillingen =OSLO er kun basert på magasinet sitt innhold, og skildrer de mange situasjonene godt. Her blir alt fra en selgers intervju med Kongen til en narkoman sin opplevelse av terroren den 22. juli tatt opp.

Forestillingen som fjerner fordommene

På scenen står det et hugget tre, soveposer og slitte sekker. Likevel har ikke skuespillerne lagt til seg en knekk i stemmen eller møkkete klær. De er tvert imot kledd i sort dress og snakker med klar og tydelig røst. Personlig vil jeg si at forestillingen setter narkomane i et nytt lys, og man blir tvunget til å tenke på hvordan det er å leve i den situasjonen de er i. Skuespiller Nicolai Cleve Broch og regissør Petter Næss har lengre jobbet med bladet som kildemateriale til forestillingen, og jeg har snakket med dem om hvilke tanker de har rundt =OSLO sitt formål, og betydning på mikro- og makronivå.
Nicolai Cleve Broch har blant annet spilt i filmene Buddy, (2003) Uro (2006) Max Manus (2008) og er nå aktuell med Halvbroren. I forestillingen =OSLO spiller han en selger av gatemagasinet. Når det gjelder valg av dress istedenfor fillete klær, og ukarikerte stemmer forklarer Broch at dette ikke er for å gjøre forestillingen til minimalistisk scenekunst.-Det er dette som er hele premisset for forestillingen. Vi fjerner fordommene og formidler dem som seg selv. De er ikke bare et offer, men mennesker. Det å fjerne disse tingene gjør at man kommer bak klisjéen og møter mennesket.
IMG_4550
Hvorfor ble du  med på dette prosjektet?

-Det er jo en fortelling om byen min, så det føltes riktig å bli med på dette prosjektet. Jeg føler også at det er noe som forteller noe om vår egen samtid som andre stykker ikke gjør.

-Et verdighetsprosjekt

Regissøren bak stykket, Petter Næss, sier at =OSLO er en kilde til mange sterke, overraskende og rørende historier som omhandler de som er mindre A4 enn alle oss andre.

-Hver enkelt historie har materiale nok i seg til å kunne bli en spillefilm, forteller Næss.

Det var tanken på å sette hver enkelt historie til et større stykke han likte.
Næss mener at magasinet =OSLO sitt arbeid ikke bare handler om å gi vanskeligstilte en inntekt, men at det er også et arbeid om å gi verdighet til svakerestilte grupper.

-Slike magasiner finnes også andre steder i verden, og er et slags verdighetsprosjekt. De gir mennesker en mulighet til å reise seg, se folk i øynene og selge en vare som er bra. Det finnes mange narkomane som ikke kan skryte av at de selger en bra vare.

En viktig Samfunnsaktør

-For oss vanlige mennesker er det viktig å vite noe, og bladet er bra for oss også. Vi kan betale for noe bra og samtidig gi noe tilbake. Ikke kun gi penger i en kopp, det er ikke avlat. Vi gir ikke en gave, vi handler. Kjøperne gir ikke av stakkarslighet, de gir seg selv noe også.

Det er ikke første gang Petter Næss har regi på et prosjekt som omhandler fortapte menneskesjeler. Enten om det er to mennesker med aspargessyndrom i filmen Mozart and the Whale, den forhatte ungen Adrian i Maskeblomstfamilien eller karakteren Elling fra den Oscarnominerte filmen med samme navn. Gjennom disse prosjektene og =OSLO har han opparbeidet seg en viss tanke om hvordan slike mennesker er i forhold til folk som lever mer konforme liv.

-Alle mennesker ønsker å ha noen å være glad i, ha en som er glad i seg, ha et sted å bo. Man har de samme basale behovene, sorger og gleder. De lever hardere, men selv om de er narkomane så er de ikke annerledes mennesker i kjernen. De ønsker å se barna sine, vi ønsker å se barna våre mer. Det er beslektede temaer.

Videre forteller han ivrig om hvor like vi mennesker er, på tross av personlige utfordringer.

-De forsøker å leve de samme livene som oss andre gjør, bare med større motstand. De har nok med å være helter i sine egne liv, og trosser egen motstand og egne hindringer for å kunne gå et skritt videre. Elling er et godt eksempel på dette. Han starter inni et skaper og ender opp med å gå på gaten, og den reisen er enorm. Han har i sin verden har han kommet enormt langt. Det handler ikke om bragdens størrelse, men om hvem som gjennomfører den.

«Så forskjellige vi mennesker er. Her har folk gått alene på ski til Sydpolen, men jeg må ta meg kraftig sammen for å krysse et restaurantgulv. Vel. Det er dette som menes med å sprenge grenser…» fra Spillefilmen Elling (2001).

– Gjør en meningsfull jobb

Nicolai Cleve Broch forteller at arbeidet de frivillige legger ned i =Oslo er viktig, og at dette gjør dem til privilegerte mennesker.

-De som arbeider i =OSLO påvirker mange i hverdagen sin og er kremeksempelet på hva folk gjør når man er glad i jobben sin. De er viktige for mange, og er veldig heldige som gjør en så meningsfull jobb», forteller Nicolai.
I VG fortalte en av selgerne av bladet, Tore Hammer, at han i tillegg til trygd også selger =OSLO.

«Erlik Oslo betyr veldig mye. Jeg ser fram til hver dag jeg kan selge bladet. Økonomisk sett gir det meg penger i lomma hver dag. Det holder til alkohol, røyk og litt mat. Jeg har aldri møtt så mange hyggelige mennesker som etter jeg begynte å selge bladet, sier Hammer» (Andersen 2006).
Dette viser at =OSLO gir en økonomisk stabilitet samtidig som livskvaliteten øker.

Et forsøk på en faglig konklusjon. ikke i prosaen, men sosialkunnskapens navn

Etter å ha snakket med Petter Næss og Nicolai Cleve Broch forsto jeg at =Oslo ikke bare handler om å gi svakerestilte en ekstra inntektskilde, slik at de kan tjene mer og holde seg unna kriminalitet. Å selge magasinet er, som Næss sier, et verdighetsprosjekt der man gir mennesker en stolthet, ved å selge en vare de faktisk kan være stolte over. Det er noe helt annet enn å bare sitte med en kopp. Det å selge =OSLO kan faktisk være det første steget for en person til å bli helt i sitt eget liv. Dette gjør at de kan ta del i det daglige liv, hvor de møter på mange forskjellige mennesker hver eneste dag. Med tanke på menneskeverd er =OSLO viktig.

Andre betraktninger Næss kom med var at vi mennesker har mange av de samme grunnidealene, selv om livssituasjonene varierer. og at det ikke alltid kommer an på hvor stor en bragd er, men hvem som utfører den.
På makronivå er =OSLO viktig for vårt samfunn siden utsatte grupper vår en stemme. Dermed hjelper magasinet og forestillingen til med å vise menneske bak klisjéen, som Nicolai Cleve Broch fortalte. =OSLO gir en forståelse om at alle mennesker har likeverd på tross av våre forskjeller.

IMG_4543

Takk til intervjuobjektene samt Åsne Dahl-Torp ved Det Norske Teater og Eirik Løkkemoen for gjennomlesning og tilbakemeldinger.

Kilder Les videre

Slik har prosessen vært

Tanken bak dokumentarfilmen «Vikings at Regent Street» kom ikke over natten. Eller det vil si, tanken bak å lage en film om Norges oljerikdom kom ganske så fort, men prosjektet har blitt mer omfattede enn først tenkt.

For det startet enkelt, jeg bodde i England (2010-2011) og så de sosiale forskjellene. Dette var veldig uventet siden man forventer en høy standard i et europeisk land som tilsynelatende er ganske så likt vårt eget samfunn. Når man ser på norsk velferd er det veldig lett, og nesten en selvfølge å se på oljerikdommen. Som noen sier så er oljen bærebjelken i den norske økonomien. Etter hvert som jeg begynte å lese på nettet dukket det opp påstander om at oljen hadde gjort økonomien vår «latere» og nesten «dopet» på olje. At man i Norge ikke trenger og ta risiko i Finansverdenen og at man derfor ikke gjør det. Litt som at man ikke trenger å være flinkest i klassen i Norge eller ofre noe, siden NAV kommer å plukker deg opp om det trengs. Satt på spissen.

På grunn av påstandene om et Norge i forfall, som oljen som syndebukk utarbeidet jeg problemstillingene «Hva har oljen gjort med Norge, på godt og på vondt» og «hva vil skje når Norges største verdigrunnlag forsvinner». Symboler på dette har blitt «Bærebjelken som brister» og «en olje-dopet økonomi».

Med to enkle problemstillinger ble intervjuet med Norges Bank gjort da jeg var på påskeferie i Norge. Det er dem som administrerer oljefondet, så det er, overfladisk sagt, deres oppgave å opprettholde den norske velferden i fremtiden. Påstanden om en dopet nasjon gjorde at jeg den samme ferien intervjuet gründeren bak Kaffebrenneriet om hvordan det er å skape noe i Norge. Etter endt skolegang i England kom jeg tilbake til Norge for godt og intervjuet dermed Finansdepartementet om hva oljen hadde gjort med økonomien, og hva fremtiden ville bringe. Dette intervjuet ble gjort 22. juni, 2011.

Jeg er ikke et offer av terroren. Jeg kan på ingen måte si at jeg ble rammet på noen annen måte enn at jeg er norsk statsborger. Like vel merket jeg at det skjedde noe med hele produksjonen. For akkurat en måned etter at jeg hadde vært i Finansdepartementet gikk det av, som alle vet, en bombe i Regjeringskvartalet. Og samfunnsengasjert ungdom ble drept. Den kollektive sorgen og tankene i ettertid fikk rett og slett luften i ballongen til å gå ut. Da ferien var over begynte skolen igjen, og rutinelivet gjorde det vanskelig å gjøre filmen ferdig. Den havnet på hylla.

Nå har jeg blåst støvet av prosjektet, og de over et år gamle klippene har blitt tatt ned fra hylla. På tross av tiden føler jeg at de er like aktuelle i dag som før. Jeg har også fått min tidligere kollega Marius Olsen til å hjelpe meg, noe som gjør filmen mere visuelt spennende og mer estetisk god. Selv om det er hva intervjuobjektene snakker om som er viktig må en bra dokumentar også appellere til noe annet enn bare hodet. De fleste mennesker har også et hjerte. Man kan spørre seg hva å kaste seg nedi vannet med dress har med oljen å gjøre, men personlig synes jeg at det er slike ting som lokker folk til å bli mer interessert i et prosjekt. Og Gud hvor morsommere det blir å spille inn film når man kan gjøre slike ting.

Hva tittelen på filmen angår går det an å tenke eller Google seg frem til, men dette kommer det en post på senere. Kan hvert fall gi stikkord som at Vikinger er relevant i et historisk perspektiv og Regent Street har en betydning rent geografisk, men også rent økonomisk strategisk for Norsk økonomi. God helg!

Kåseri om underholdning, kjedsomhet, vernede bedrifter og TetrisJesus»

Her om dagen satt jeg på toget uten strøm på min smarttelefon. TENK DEG DET! Her lever vi i verdens rikeste land, i 2012, og likevel må jeg sitte på toget uten å kunne skyte fugler på konstruksjoner av ymse kvalitet. Amerikanerne har sendt folk til månen, og hadde jeg hatt jobb ville jeg betalt skatt i dyre dommer. Likevel satt jeg altså og kjedet meg. I verdens rikeste land. I 2012. Det må da være mot menneskerettighetene. Jeg satt bare og ventet på at Røde kors skulle sende nødhjelp i form av en klovn med glorete klær og store sko som kunne lire av seg noen morsomme anekdoter. Men jeg tror ikke Per Sundnes var i beredskap denne dagen.

Det er en menneskerett å bli underholdt. Tegneseriestripen Tommy og Tigern fra Aftenposten 19.03.11 illustrerer hvordan ting skal læres ved hjelp av underholdning. Ikke en hjernecelle i et ungt hode skal ekspandere uten at det inkluderer balongdyr, en dans eller en morsom regle. Tenk deg når elevene på NTNU skal lære seg nanoteknologi. «Ok. Da kan dere ta frem fingermalingen å vise hvordan en kvark og en spaltet kjerne står i forhold til hverandre». Ikke en gang debatten om arv og miljø skal kunne diskuteres uten at Senteret for samfunnsforskning skal forville inn en klovn der også.

Man merker at ungdommen i dag vokste opp med Norges mest kjente vernede bedrift, Sesam Stasjon som prime time-tv. Skal man telle til tolv skal dette illustreres med en jingle fra helvete og animasjoner som kun syre og sterkere stoffer kan måle seg mot. Skal man lære etikk og moral skal dette læres av en feit blå sak med +40 i BMI som danser og ler. Beklager, nå tar jeg vel mannen og ikke ballen. Det var først ti år senere jeg fant ut at det hadde vært en mann inne i Maxmekker. Passende nok var det på samme tidspunkt jeg lærte at to menn kunne være kjærester, så noe hadde jo underbevisstheten lært meg. At den samme mannen også hadde vært inni Labbetuss kun for underholdningens skyld kan fortsatt, per i dag ikke forsvares. Eller hendelsene i Portveien. Gud; «Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?» Sjekk kalenderen for svarte, din psyko! Jeg vet at tirsdag kommer etter mandag! Å lære ting ved hjelp av underholdning har virkelig satt seg fast i vår generasjon. Gangetabellen skulle læres på data av Mons og Marte, verdenshistorien som skulle læres med «O Carta di fuge» som soundtrack, og trafikkreglene ble lært ved hjelp av Bowler fra Kykkelikokkos. Men de faktiske forholdene der vil man ikke finne ut av før saken blir tatt opp igjen i høyesterett til neste år. Folka i Ung-avsdelingen i NRK gikk virkelig til drastiske midler for å lære oss ting ved hjelp av underholdning. Det er først nå, ti år senere vi merker senvirkningene.

Før kunne man betale billett for å se Leif Juster snakke om ting som var «mot normalt». DET var underholdning, det. I dagens samfunn inntar vi kultur av type lav hver gang vi blir sittende foran en datamaskin. Artig.no, TV3 nett-tv og Facebook. Ikke det at jeg ser ned på folk, generelt går jeg med hodet høyt hevet med nesa opp i været, men gud hvor lavpannet enkelte mennesker er. Man kan si at sol i Bergen er «mot normalt», men er det noe som er ab-normalt, ja så er det vår form for underholdning i dagens samfunn. Skulle nesten tro vi var vokst opp med puter under armene og uten krav til å måtte tenke selv. Vi har blitt en generasjon med underholdningsmissbrukere og snart må vi på avrusning hele gjengen. Vi er redde for å kjede oss. Om det er frykten for å høre oss selv tenke vet jeg ikke, men det at det skal skje noe gøy hele tiden er den nye folkesykdommen. Et trist øyeblikk er et nederlag. «Hei, det er Tusenfryd Begravelsesbyrå, hva kan jeg hjelpe deg med? Hei, min far har nettopp gått bort. Kondolerer, hva med minnestund i Thundercoaster, askespreing i Tømmerrenna og gravøl på Lille Bille Cafe og Grill? Ikke et eneste dødt øyeblikk».

Tenk deg hvor merkelig vår egen verdenshistorie ville blitt hvis alle skulle hatt den samme sulten etter underholdning som dagens ungdom. «Ok, jeg skjønner at slektsgranskingen og leting etter min biologiske far har provosert enkelte, og at dere vil henge meg opp på noen plankebiter som former et kors, men ser du ikke at jeg spiller Tetris?!». Det er en kjensgjerning at kreative fagfolk har ballrom, klatrevegg og andre «freshe» arbeidslokaliteter for å stimulere hjernen sin. Hadde Hitlers propagandaminister Goebbels brukt de samme metodene kunne nok 2. verdenskrig tatt en litt annen vending. Generelt så er det en del hendelser opp gjennom historien som bærer preg av noen som har litt for mye dødtid som man har måttet fylle. Har man fem sesonger med Paradise Hotel på GET-boksen begynner man jo ikke med rakettforskning. For er det noe å spille på sex for å få høyere seertall ikke er, ja så er det akkurat det.

En dag må vi finne ut at det å kjede seg er normalt og at vi må kunne underholde oss selv. Det å nyte god underholdning når vi først skal underholdes og ikke av Kabel-TV som Tommy trekker frem i nevnte tegneseriestripe er også viktig. Folk må lære å arbeide når det må gjøres, og underholdning får komme i andre rekke. Vi må lære oss litt sunn fornuft, men også det trenger vi legoklosser og tegnestifter for at vi skal gidde å følge med i opplæringen.