Mennesket bak klisjéen

FN har i flere år kåret Norge til verdens beste land å bo i. Likevel finnes det om lag 500 registrerte selgere av gatemagasinet =OSLO.
«Magasinet selges av vanskeligstilte på gaten i Oslo» står det på magasinet sin hjemmeside. Det være seg narkomane, alkoholikere, sosialt utstøtte eller vanskeligstilte generelt. Hvilke positive ringvirkninger gir egentlig =OSLO til sine selgere, og hvilken betydning har avisen for samfunnet vårt?

Konseptet til =OSLO er ikke nytt. Flere storbyer rundt om i verden har et slikt magasin, som for eksempel The Big Issue i London. Selgeren kjøper bladet for 25,- og videreselger det for 50,-. «Eventuelle driftsoverskudd går til aktivitetstilbud, materiell og diverse prosjekter» (Hjemmesiden).  =OSLO består av artikler, fotografier, dikt og andre tekster som ofte er skrevet av selgerne selv. I våres ble det spilt et teaterstykke på Det Norske Teateret med samme navn. Forestillingen =OSLO er kun basert på magasinet sitt innhold, og skildrer de mange situasjonene godt. Her blir alt fra en selgers intervju med Kongen til en narkoman sin opplevelse av terroren den 22. juli tatt opp.

Forestillingen som fjerner fordommene

På scenen står det et hugget tre, soveposer og slitte sekker. Likevel har ikke skuespillerne lagt til seg en knekk i stemmen eller møkkete klær. De er tvert imot kledd i sort dress og snakker med klar og tydelig røst. Personlig vil jeg si at forestillingen setter narkomane i et nytt lys, og man blir tvunget til å tenke på hvordan det er å leve i den situasjonen de er i. Skuespiller Nicolai Cleve Broch og regissør Petter Næss har lengre jobbet med bladet som kildemateriale til forestillingen, og jeg har snakket med dem om hvilke tanker de har rundt =OSLO sitt formål, og betydning på mikro- og makronivå.
Nicolai Cleve Broch har blant annet spilt i filmene Buddy, (2003) Uro (2006) Max Manus (2008) og er nå aktuell med Halvbroren. I forestillingen =OSLO spiller han en selger av gatemagasinet. Når det gjelder valg av dress istedenfor fillete klær, og ukarikerte stemmer forklarer Broch at dette ikke er for å gjøre forestillingen til minimalistisk scenekunst.-Det er dette som er hele premisset for forestillingen. Vi fjerner fordommene og formidler dem som seg selv. De er ikke bare et offer, men mennesker. Det å fjerne disse tingene gjør at man kommer bak klisjéen og møter mennesket.
IMG_4550
Hvorfor ble du  med på dette prosjektet?

-Det er jo en fortelling om byen min, så det føltes riktig å bli med på dette prosjektet. Jeg føler også at det er noe som forteller noe om vår egen samtid som andre stykker ikke gjør.

-Et verdighetsprosjekt

Regissøren bak stykket, Petter Næss, sier at =OSLO er en kilde til mange sterke, overraskende og rørende historier som omhandler de som er mindre A4 enn alle oss andre.

-Hver enkelt historie har materiale nok i seg til å kunne bli en spillefilm, forteller Næss.

Det var tanken på å sette hver enkelt historie til et større stykke han likte.
Næss mener at magasinet =OSLO sitt arbeid ikke bare handler om å gi vanskeligstilte en inntekt, men at det er også et arbeid om å gi verdighet til svakerestilte grupper.

-Slike magasiner finnes også andre steder i verden, og er et slags verdighetsprosjekt. De gir mennesker en mulighet til å reise seg, se folk i øynene og selge en vare som er bra. Det finnes mange narkomane som ikke kan skryte av at de selger en bra vare.

En viktig Samfunnsaktør

-For oss vanlige mennesker er det viktig å vite noe, og bladet er bra for oss også. Vi kan betale for noe bra og samtidig gi noe tilbake. Ikke kun gi penger i en kopp, det er ikke avlat. Vi gir ikke en gave, vi handler. Kjøperne gir ikke av stakkarslighet, de gir seg selv noe også.

Det er ikke første gang Petter Næss har regi på et prosjekt som omhandler fortapte menneskesjeler. Enten om det er to mennesker med aspargessyndrom i filmen Mozart and the Whale, den forhatte ungen Adrian i Maskeblomstfamilien eller karakteren Elling fra den Oscarnominerte filmen med samme navn. Gjennom disse prosjektene og =OSLO har han opparbeidet seg en viss tanke om hvordan slike mennesker er i forhold til folk som lever mer konforme liv.

-Alle mennesker ønsker å ha noen å være glad i, ha en som er glad i seg, ha et sted å bo. Man har de samme basale behovene, sorger og gleder. De lever hardere, men selv om de er narkomane så er de ikke annerledes mennesker i kjernen. De ønsker å se barna sine, vi ønsker å se barna våre mer. Det er beslektede temaer.

Videre forteller han ivrig om hvor like vi mennesker er, på tross av personlige utfordringer.

-De forsøker å leve de samme livene som oss andre gjør, bare med større motstand. De har nok med å være helter i sine egne liv, og trosser egen motstand og egne hindringer for å kunne gå et skritt videre. Elling er et godt eksempel på dette. Han starter inni et skaper og ender opp med å gå på gaten, og den reisen er enorm. Han har i sin verden har han kommet enormt langt. Det handler ikke om bragdens størrelse, men om hvem som gjennomfører den.

«Så forskjellige vi mennesker er. Her har folk gått alene på ski til Sydpolen, men jeg må ta meg kraftig sammen for å krysse et restaurantgulv. Vel. Det er dette som menes med å sprenge grenser…» fra Spillefilmen Elling (2001).

– Gjør en meningsfull jobb

Nicolai Cleve Broch forteller at arbeidet de frivillige legger ned i =Oslo er viktig, og at dette gjør dem til privilegerte mennesker.

-De som arbeider i =OSLO påvirker mange i hverdagen sin og er kremeksempelet på hva folk gjør når man er glad i jobben sin. De er viktige for mange, og er veldig heldige som gjør en så meningsfull jobb», forteller Nicolai.
I VG fortalte en av selgerne av bladet, Tore Hammer, at han i tillegg til trygd også selger =OSLO.

«Erlik Oslo betyr veldig mye. Jeg ser fram til hver dag jeg kan selge bladet. Økonomisk sett gir det meg penger i lomma hver dag. Det holder til alkohol, røyk og litt mat. Jeg har aldri møtt så mange hyggelige mennesker som etter jeg begynte å selge bladet, sier Hammer» (Andersen 2006).
Dette viser at =OSLO gir en økonomisk stabilitet samtidig som livskvaliteten øker.

Et forsøk på en faglig konklusjon. ikke i prosaen, men sosialkunnskapens navn

Etter å ha snakket med Petter Næss og Nicolai Cleve Broch forsto jeg at =Oslo ikke bare handler om å gi svakerestilte en ekstra inntektskilde, slik at de kan tjene mer og holde seg unna kriminalitet. Å selge magasinet er, som Næss sier, et verdighetsprosjekt der man gir mennesker en stolthet, ved å selge en vare de faktisk kan være stolte over. Det er noe helt annet enn å bare sitte med en kopp. Det å selge =OSLO kan faktisk være det første steget for en person til å bli helt i sitt eget liv. Dette gjør at de kan ta del i det daglige liv, hvor de møter på mange forskjellige mennesker hver eneste dag. Med tanke på menneskeverd er =OSLO viktig.

Andre betraktninger Næss kom med var at vi mennesker har mange av de samme grunnidealene, selv om livssituasjonene varierer. og at det ikke alltid kommer an på hvor stor en bragd er, men hvem som utfører den.
På makronivå er =OSLO viktig for vårt samfunn siden utsatte grupper vår en stemme. Dermed hjelper magasinet og forestillingen til med å vise menneske bak klisjéen, som Nicolai Cleve Broch fortalte. =OSLO gir en forståelse om at alle mennesker har likeverd på tross av våre forskjeller.

IMG_4543

Takk til intervjuobjektene samt Åsne Dahl-Torp ved Det Norske Teater og Eirik Løkkemoen for gjennomlesning og tilbakemeldinger.

Kilder Les videre